Abstract

Hovedregelen for å kunne gi helsehjelp i Norge er at pasienter samtykker. I henhold til pasientrettighetsloven er det helsepersonell som skal avgjøre om pasienter har samtykkekompetanse. Dersom pasienter ikke er samtykkekompetente, kan de behandles mot deres uttrykte ønske. Dette reiser det viktige og vanskelige spørsmålet: På hvilket grunnlag skal helsepersonell vurdere samtykkekompetansen? Det finnes ulike, psykologiske, tester. Disse brukes ikke i Norge, hvor vurderingene i stor grad er basert på skjønn. Denne artikkelen undersøker en del sentrale moralske føringer for hvordan man bør vurdere samtykkekompetanse dersom målsettingen er å respektere personers selvbestemmelse. Samtykkekompetansen bør vurderes uavhengig av hvordan vi vurderer det personen bestemmer seg for, men ikke uavhengig av situasjonen vedkommende er i. Kravene til samtykkekompetanse bør ikke variere med kompleksitet, risiko og nytte av helsetiltak, mens kravene til vurderingens pålitelighet kan variere.