Abstract

I artikkelen «En moralist bekjenner» påpeker Stian Bromark at historisk sett har anklagene om moralisme vært rettet mot høyresiden, men at tendensen nå er omvendt. Anklagen er at venstresiden står for moralisme, mens høyresiden presenterer fakta.2 Mine undersøkelser til denne artikkelen styrker det bildet Bromark tegner. Det er særlig den venstreradikale og/eller miljøvennlige akademiske eliten som beskyldes for moralisme. Ordet «moralisme» har en negativ klang i dagligspråket.3 Det har en sterk retorisk kraft å kalle et politisk forslag for «moralisme» eller å omtale en politisk motstander som «moralist». Det er derfor avgjørende å finne ut av hva slike moralismeanklager består i, og om de er berettiget i konkrete tilfeller. I denne artikkelen vil jeg benytte meg av definisjons- og saklighetslæren i tradisjonen til Arne Næss’ bok En del elementære logiske emner. Første del er deskriptiv og redegjør for hvordan ordet «moralisme» faktisk blir brukt i den norske samfunnsdebatten. Andre del er normativ og presenterer et forslag til hvordan ordet «moralisme» bør bli brukt i det offentlige ordskiftet. I denne delen vil jeg også kritisere det jeg mener er misbruk av ordet «moralisme»